Første møte var ikke vellykket. Det var en regntung og høstmørk tirsdags morgen. Jeg var alene med ungene hele den uka, minstemann hadde laget sirkus fra klokka fire på morgenen, og jeg var litt seint ute til en avtale i Førde. Plutselig ser jeg noe jeg drar kjensel på i sidesynet. Mørkeblå G31, riktige felger – ja, det må være min bil som står der!

Jeg hadde jo fått en telefon fra Stig hos Biltreff AS om at bilen var på plass, litt før forventet, men det ville jo ta noen dager med klargjøring, og også for min del måtte jeg vente til fredag før jeg hadde tid til å hente den. Så ja, jeg var innstilt på å vente til da.

Dessverre klarte jeg ikke å stå imot. På vei tilbake fra avtalen dro jeg innom, og «grein meg til» å låne nøklene og ta en titt.

Jeg kjente på en stigende sitring i magen da jeg nærmet meg bilen. Dette er bare den andre bilen jeg bestiller ny, akkurat slik som jeg vil ha den. (Min første nybil er gul). Men førsteinntrykket den gav med plastfolie og transportfett på var litt blandet.

Den dårlige starten på dagen bidrog sikkert. I alle fall kjente jeg at mange av vurderingene jeg har brukt mye tid og energi på før bestillingen blusset opp i meg og fikk meg til å tvile på valgene. Var nå egentlig denne blåfargen så fin? Hva tenkte du egentlig på da du valgte blanke detaljer, det ser jo ut som rails og vindusomramming ikke har samme farge?

Jeg satte meg også inn for å kjenne på følelsen bak rattet. Plastbeskyttelsen lå på dørterskelen, førersetet var trukket i plast og også foran instrumentene var det en plastbit. Ambivalensen nådde nye høyder. Jeg bestilte jo keramiske overflater på iDrive og betjeningsknappene. Var nå virkelig det verdt 6000 kr? Og aluminiumsdetaljer innvendig, var ikke det litt malplassert?

Fornuften jeg vanligvis er i besittelse av redder meg nok litt her : Jeg vet at inntrykket blir preget av sinnsstemning og omgivelser, så jeg vet at det blir helt noe annet når bilen er klargjort og shinet.

Og det kom seg allerede utpå dagen. Jeg måtte tilbake til Førde også på ettermiddagen og kom på en viktig ting jeg hadde glemt å sjekke ved første møte: Hvilke dekk som stod på. Så jeg svinger innom Biltreff igjen, bare for å se på dekksidene.

Selv om jeg vel trakk svarteper i OEM-lotteriet (Pirelli), var følelsen en helt annen nå. Jeg hadde fått i meg litt mat og ikke minst kaffe, det var mer dagslys, og jeg tror til og med det var et lite opphold mellom regnbygene.

Fargen er fin, den. Dette blir bra! Jeg kjente godfølelsen vinne kampen mot tvilen.

Så kommer endelig fredagen. Nå står bilen inne i salgslokalene til Biltreff AS, og fargen Mediterranean blue viser seg i all sin dybde og glans i det godt opplyste lokalet. Nå synes jeg blanke detaljer er helt riktig, det gir den mørke bilen det lille ekstra – akkurat slik jeg hadde forestilt meg det ut fra brosjyrebildene.

Mens Stig avslutter en telefon får jeg tid til å trå litt rundt i salgslokalet før utleveringsprosedyren starter. Der står det selvsagt flere nye 5-serier. Jeg benytter anledningen til å kjenne på ett av de store tvilsområdene ved bestilling: Setene. På G31 er jo oppgraderingen til komfortseter så godt som standard (alle bilene jeg har kjørt har hatt slike seter), men jeg valgte sportsseter.

Ja, det gir litt mer luksusfølelse å sette seg inn i de myke komfortsetene, spesielt når de er trukket med merinolær. Og for all del, jeg sitter godt der også. Sidestøttene kan jo justeres inn, så de er langt på vei sportsstoler de også.

Men å sette seg inn i sportsstolene er for min del en opptur. Det er mer sidestøtte her, spesielt i sitteputa, og her får jeg det lille ekstra i den retning jeg liker best: Følelsen av å kle på seg bilen, å sitte som i en skrustikke. Så min konklusjon er klar: Komfortstoler er sikkert riktig for i alle fall 80% av femseriekundene, men ikke for meg. Jeg er en sportsstolmann.

Iveren er stor etter bare å få nøklene å kjøre av gårde, men jeg tøyler meg selv for å ta inn inntrykkene i denne spesielle stunden det er å hente ut en helt ny bil. Her har også Biltreff en klar policy. De setter av minst to timer til nybilutlevering. Etter å ha hatt den opplevelsen forstår jeg hvorfor.

For det første er det jo noe med å ta seg tid til å nyte øyeblikket. Dessuten er det mye å sette seg inn i av betjeningsfinesser, for å si det mildt. Å bruke en moderne bil av dette kaliberet bare til å kjøre fra A til B, med radioen stående fast på P1, det blir som å skaffe seg en av de heftigste smarttelefonene bare til å ringe med.

Jeg trodde faktisk jeg hadde kontroll på det meste etter alle de femseriene jeg etter hvert har kjørt, men neida. To små eksempler: Med parkeringsvarslingen aktivert har du full kontroll rundt hele bilen. Det har jeg allerede vent meg til. Men nå når jeg trykker på skjermen kan jeg også få opp detaljbilde fra hvert enkelt kamera.

Så om det for eksempel er en kant eller en stein på siden av bilen jeg vil ha full kontroll på den før jeg legger over, så trykker jeg bare på kameraet på den siden av bilen og får et bedre perspektiv som viser akkurat den siden i detalj.

Muligheten til å programmere hurtigvalg hadde jeg jo på min 320d også, så en litt flau innrømmelse er at jeg aldri brukte det … Og det er jo bare idiotisk, for muligheten er jo genial: Uansett hvor jeg er i menysystemet, kan jeg lagre det som et hurtigvalg ved å holde inne en av nummertastene på midtkonsollen.

Nå har jeg lagret de fem vanligste telefonnumrene, kjørecomputeren og navigering til hjemmeadressen på de syv plassene – og har da alt tilgjengelig ved ett enkelt tastetrykk.

Endelig er stunden kommet. Førersetet er stilt inn akkurat slik jeg vil ha det og lagret som posisjon nr. 1, koblet til min nøkkel. Bilen hilser meg med «Velkommen, Lidvar!». Jeg fyrer opp med en liten gløtt på vinduet. Den mørke, fyldige seksersangen fyller utleveringsboksen og kupeen, og jeg tenker: Ja, dette er det lille, store ekstra i en slik bil.

Første tur går bare rundt salgslokalet, der familien venter. Barneseter skal inn, og ungene får selvsagt sitte på med pappa i nyebilen tilbake. Dette er unektelig et element av å møte hverdagen. Fireåringen kravler inn og er litt uheldig med å sparke borti førersetet før han kommer til ro.

Slik er det, og slik må det være. Primæroppgaven til denne 530d’en er familiefrakting med små barn. Da må jeg tåle at den blir brukt, og det starter altså fra dag én.

På veien hjem funderer jeg på følelsen i denne bilen i forhold til alle de variantene jeg har prøvd til nå. Og jeg synes faktisk der er noe spesielt med denne. Ja, den er helt ny, men det var jo også det eksemplaret jeg kjørte til Hardanger. Ja, den har akkurat det utstyret jeg vil ha, men jeg har strengt tatt prøvd alt sammen før.

Det er kanskje kombinasjonen av alt jeg vil ha som gjør opplevelsen til det lille ekstra. Men mest av alt er det kanskje følelsen av at dette faktisk er min bil som siger på. Denne skal jeg ikke levere tilbake over helga. Denne skal bli værende. Det er nok dette som gir opplevelsen en ekstra dimensjon.

Akkurat ekstra dimensjoner får jeg helt konkret erfare når jeg rygger inn i garasjen. Først da merker jeg hvor stor den nye 5-serien faktisk er. Det piper overalt, og jeg synes nok sensorene er på den litt nevrotiske siden. Kontinuerlig pip med kanskje 20 cm margin på hver side? Det kan bli litt ulv, ulv, frykter jeg …

Jeg kalte det jo «Opprykk til Oberklasse» i tittelen. Mest fordi overgangen fra treserie til femserie føles akkurat slik. Jeg er fullstendig klar over at ifølge den tyske klassifiseringen så er femserie fortsatt å regne som «Obere Mittelklasse», men med den utviklingen som har vært både i fysisk størrelse og ikke minst utstyr og komfortnivå, er det veldig lite middelklasse over den opplevelsen jeg har nå.

Det er faktisk snakk om bare små nyanser opp til det som regnes om «Oberklasse», altså 7-serien. Og som stasjonsvogn? Ja, da er dette rett og slett det ypperste jeg kan tenke meg til mitt bruk akkurat nå.

De første dagene med ny bil har vært hektiske, men heldigvis har jeg kunnet benytte all reisingen til rolig innkjøring. I skivende stund har jeg faktisk rundet 1300 km. Opplevelsen av bilen blir bedre og bedre, dag for dag. Jeg får den mer og mer under huden, og det bli mer og mer «min bil».

En av aktivitetene som tilfeldigvis ble skviset inn nå de første dagene med ny bil, var å kjøre en M550i fra Oslo til Førde. Det blir det selvsagt blogginnlegg av neste uke, poenget nå er et helt annet. Jeg fryktet nemlig, aldri så lite, overgangen tilbake til egen dieselstasjonsvogn igjen etter den turen.

Frykten var ubegrunnet. Sportssetet jeg setter meg inn i gir mer skrustikkefølelse enn komfortsetet i M550i. Jeg fyrer opp dieselsekseren, og savnet av den silkemyke bensinåtteren varer bare noen sekunder før jeg tenker at den litt grovere tonen passer den store stasjonsvogna perfekt.

Ikke minst er følelsen på veien – ved vanlig transportkjøring – veldig lik. Dette er en søkkvåt kveld langs E39 med mye trafikk. Jeg triller med køen, og kjører ikke forbi en eneste bil.

Likevel kjenner jeg på en intens godfølelse. Følelsen av å holde i et helt nytt ratt. Presisjonen i hver bevegelse med ratt og pedaler. Jeg slår av radioen og nyter lyden av regndråper som treffer glass og karosseri. Jeg ser hvordan den keramiske coatingen på lakken og Aquapel på rutene gjør en enorm forskjell i forhold til den ubehandlede bilen jeg akkurat forlot.

Når jeg da parkerer bilen hjemme etter en ganske strabasiøs uke kjenner jeg meg fortsatt opplagt, nesten litt oppglødd. Da tenker jeg: Ja, 530d som ny familiebil er en innertier.